Perfekt dag i Bymarka

Når man bor i Norge, og solen titter frem Bymarka, slipper man alt av lekser og innleveringer, sjekker gråkallbanen om når trikken går, og kjapper seg for å rekke den. Opp den knirkete banen, kjenner man spenningen i kroppen. Hvordan er føret? Kommer det til å bli overskyet? Hvordan er formen?

Man springer nesten opp mot skiløypene, solen steiker mot huden, og det knirker under skoen. På med skiene. Er det noen av dere som leser dette, som har fått den gode følelsen om at man bare kan gå, og gå, og gå, og gå?? Den fikk jeg da. Steiksol, lite folk i løypa, tenker ikke på innleveringen jeg skulle gjøre.

Først gikk jeg til Grønlia, hvor jeg ble stående å snakke med et par rutinerte gamliser, som anbefalte meg å gå videre oppover til Skistua. Det er den lengste oppoverbakken jeg noensinne har gått. De mente utsikten var verdt det, noe den var, bare at når jeg kom opp, ble det overskyet. Jeg var på nye veier, og formen kjentes god. Så jeg gikk likegodt videre til Elgsethytta.

Opp mot elgsethytta

Jeg har jo aldri vært så langt oppe i marka, og fikk meg visse overraskelser etter en Cola på elgsethytta. Skisporet ble smalere og smalere, og til slutt var det kun et spor, noe som var litt vanskelig for en som skøytet. Menmen, for en fyr fra lille Nesna, var jo ikke dette så ille, det var jo slik jeg ble glad i ski. Nedoverbakkene skulle jeg få fra storlian til Marka, og det ble jo en parademarsj. Og derifra var det bare svippturen over til granåsen, i flotte nyjørte løyper.

 

Har noen av dere prøvd denne runden før?

Klyv

Legg igjen en kommentar